Problematikk; ekstremavl ører

**UTARBEIDES**

Som en godkjent og registrert katterase har Maine Coon, i likhet med de andre rasene, en standard som beskriver kjennetegn, særtrekk og idealet for utseendet og gemyttet.
Standarden kan variere noe mellom de ulike katteforbundene, men de mest avgjørende punktene er selvsagt felles.

Som oppdretter bør man jo sette seg godt inn i blant annet historien og standarden til den rasen man avler.
Mange har enkelte preferanser for utseendet, og vektlegger gjerne å få fram disse trekkene uten at det nødvendigvis viker fra standarden, da standarden tar høyde for noe variasjon mellom de ulike forbundene.

Den siste tiden har det dukket opp flere og flere bilder med Maine Coon som har veldig store og lange ører, blant annet inne på sosiale medier, i grupper eller sider for Maine Coon interesserte.
Her ser man også at Maine Coon entusiaster, andre oppdretterkollegaer som kosekatteiere, applauderer disse individene med slike ører. Trenden med disse ekstreme ørene ser ut til å ha tatt av i andre land og har som smått begynt å vise seg blant norske oppdrettere også.
Her er det problematikken kommer inn.

Formen, størrelsen, plasseringen og lengden på disse ørene viker faktisk fra Maine Coons rasestandard.

Hvis man leser på historien til rasens etablering vil man komme over at Maine Coon ble erklært utryddet av CFA i 1959.
Grunnen for dette skyldtes blant annet at Perseren ble kjent og tok verden og utstillinger med storm rundt 1900-tallet!
Maine Coon mistet sin popularitet til den eksotiske Perseren, og etterspørselen på dem fulgte i samme spor.



Heldigvis var CFA feilaktig i sin antakelse om at rasen var utryddet. Takket være oppdrettere som «gudmoren av Maine Coon katten» Ethelyn Whittmore, som holdt fram med avlen og noterte seg slektskapet i sitt eget register, ble rasen ble bevart i kulissene.
Maine Coon gjorde omsider come back på utstilling, takket være andre entusiaster som ønsket å vekke interessen for rasen på ny, og kunne derfor vise verden at den slettes ikke var utdødd.
Rasens standard ble modifisert slik at den skulle skille seg ut fra Perseren.

Perser
CH Tiger Boy – Maine Coon etter Mrs. Robert (Ethelyn) Whittmore’s oppdrett

I motsetning til Perserens små og avrundede ører skal Maine Coon ha store ører som igjen skal være brede ved base og tilspisse seg. Maine Coonens ører skal også lene seg svakt utover mot sidene.
Plasseringen av ørene til Perser står beskrevet i standarden til å skulle ha en veldig vid avstand mellom seg, mens Maine Coon kun skulle ha et øres vidde mellomrom.
Det er med andre ord Perseren som var målestokken for Maine Coons ørestørrelse.

Den nye øretrenden fokuserer på lengde. Basen er smal, ørene tettsittende og rette.
Under kan en se bilder som illustrerer den nye trenden for ører, sammenlignet med den originale typen.

Allan’s regel illustrert med hare og rev. Dyrene fra kaldere klima til høyre.

Maine Coon er en gammel naturrase, og som antydet har den oppstått i naturen ved naturlig seleksjon, og var derfor godt tilpasset klimaet.
I likhet med andre arter som lever i kalde klima, så er gjerne lemmer korte for å ikke ha svake punkter som vil være overeksponert for kulde og forfrysninger, eller som kroppen trenger å kaste bort unødvendig energi på for å holde varm.
Joel Asaph Allen, en amerikansk zoolog, mammalog og ornitolog, formulerte en økogeografisk regel som tar for seg nettopp dette med dyrenes tilpasning av klimaet, og hvor dyr i kaldere klima som regel er kortere og mer kompakte enn dyr som lever i varmere strøk.
Et klassisk eksempel på dette er nettopp sammenhengen mellom ørelengde og klima.

Hvorfor avler man så fram slike ører da det strider med standarden?

Vel, grunnen til at man kan ha en tendens til å avle seg litt bort kan ha mange faktorer som ofte kan henge sammen.

  • Personlig smak og behag.
    Man har gjerne personlig smak og behag som vil kunne være med å påvirke fokuset.
  • Utstilling.
    Dersom man driver med utstilling kan man få litt ekstra oppmerksomhet pga. katten skiller seg litt ut fra de andre, og derfor bli favorisert av dommere og publikum. Her er det jo lett for at man ønsker å fortsette suksessen.
    Da slenger gjerne andre seg på trenden igjen for å kunne være konkurransedyktige, og da er kappløpet i gang.
  • Mangel på kunnskap.
    Ofte som ny oppdretter har man mer enn nok man skal sette seg inn i, og da kan det gjerne gå litt raskt i svingene når man skal lære seg standarden, og man kanskje ikke ser så nøye på historien knyttet opp til utviklingen av denne. Da er det lett for å følge de eksisterende trendene.

KILDER:
The Maine Coon Standard in the course of history, Maine Coon International
History of the Maine Coon, av Daphne Butters, The Maine Coon Cat Club
Rasestandard Perser/Exotic, FIFè, 1949
Rasestandard Maine Coon, FIFè, 1982
Allan’s rule

BILDER:
– Fra boka The Book of the Cat, av Frances Simpson, publisert av Cassell and Co., Ltd., London, Paris, New York and Melbourne, 1903
(hentet fra artikkel Persian History Part 1 – Anna Sadler)
– Fra boka Cats: Long-haired and Short: Their Breeding, Rearing and Showing, av Evelyn Buckworth-Herne-Soame, publisert av Methuen & Co., Ltd., London, 1933 (hentet fra artikkel Persian History Part 1 – Anna Sadler)
– CH. Tiger Boy, History of the Maine Coon, av Daphne Butters, The Maine Coon Cat Club



Kategorier:Helseinfo/Healthinfo

<span>%d</span> bloggere like this: